Reisebrev fra Afrika

«The Authentic Safari»

Sun Set — Okavango Delta

Denne historien skriver seg fra 1. til 12. november 2000, en av mine turer i Afrika.
Vel, så er vi tilbake til regntiden her i Norge. Afrika er et fantastisk land, hvertfall for de av oss som bare drar dit på safari. Dette var min tredje Authentic Safaritur til Botswana, og med Karibu Safari som reiseoperatør (Karibu betyr velkommen på Swahili). Turen bestillte vi fra Norge via Safari Opplevelsesreiser.
I før- og ettertid har jeg vært flere ganger i Afrika, men kanskje dette var en av de mest spennende og innholdsrike turene, og ikke minst pga. av Stian, (sønnen) som var med denne gangen. Som reiseoperatør mener jeg at Karibu fremfører turene sine meget professonelt, og spesiellt denne gangen med Kurt McKenzie som guide. Til å være «bare» 22-23 år gammel syntes jeg at han burde roses. Han hadde meget gode lederegenskaper, dyrekjennskaper, kokkekunnskaper, kjøreegenskaper og menneskekunnskaper. Dessverre for Karibu skal har han sluttet, for å dra på sin egen safari rundt omkring i verden.


Turen startet som planlagt med avgang fra Oslo Gardermoen litt forsinket (ca. 1/2 time), og med bagasjen merket til Johannesburg via London Heathrow. Flyturen forløp seg som de fleste flyturer — spise, drikke, lese, sove og se på video.
Etterhvert som vi nærmet oss Johannesburg om morgenen forsto vi at tiden begynte å bli knapp til å rekke neste fly som vi skulle ha videre til Maun i Botswana. Vi klarte passkontrollen på en brøkdel av normaltid, da vi snek oss forbi en 100-meter lang kø — til stor forargelse for han som satt i passkontrollen. Men med noen vennlige ord til vedkommende, ble vi klarert, og fortsatte til bagasjebåndet. Nå begynte panikken å bre seg om — vår bagasje var ikke å finne, hverken Stians eller min. Begge hadde to nyinnkjøpte blå romslige dykkerbagger, som er praktisk på slike turer.
På grunn av tidsnød kontaktet vi skrankepersonalet på flyplassen, som skulle finne vår bagasje og eventuellt ettersende den videre til Maun, mens vi fortet oss avgårde til innsjekkningsskranken til Air Botswana — klokken var nå 09.35. Dessverre var «Gaten» stengt, slik at vi måtte booke om billetten til et senere fly, som gikk via Gaborone, og videre til Maun.
Etter litt sen ankomst til Maun (ca. 1 1/2 time) ble vi møtt av Kurt fra Karibu som fulgte oss til «mistet bagasjeskranken» for utfylling av bagasjerapport, hvilket vi ikke fikk tid til i Johannesburg.


Etter en liten rådføring med oss selv, tok vi beslutningen om innkjøp av nødvendig ting & tang som undertøy, toalettsaker, lommelykt ol., da vi skjønte at bagasjen var tapt inntil videre. Dersom bagasjen skulle dukke opp, hadde vi avtale med Karibu at de skulle ettersende den med småfly inn til Okavango Delta.


På alle safariturer jeg har vært med på (6-7 stykker), så har turene fått et navn etter hva hovedopplevelsen har vært. Noen ble kalt «Den store løveturen», «Den store elefantturen» osv. Når det gjelder denne turen var det litt vanskelig å peke på en bestemt hovedopplevelse pga. mange forskjellige opplevelser, men et navn skal jo turen ha, så jeg vil kalle den for «Den giftige turen».


«Den giftige turen» startet fra samme sted som tidligere turer har startet, nemlig Sitatunga Rest Camp. (Sitatunga eller sumpbokk (Tragelaphus spekeii) er en antilopeart som man finner i sentral Afrikas åtmarker, og da først og fremst i Kongo, Botswana og Zambia. Sitatungan lever i sjøer og våtmarker og spiser av den riklige tillgangen av vannplanter. Det eneste andre planteetende dyret som konkurrerer med Sitatungan er flodhesten.)


Sitatunga Rest Camp er å betegne som en «akklimatiseringleir», hvor man blir kjent med teltet, madrassen, leierbålet, matlagning, samt de andre deltagerne som representerte nesten alle kontinenter - Australia, Afrika, Amerika og Europa, og som utgjorde en gruppe på 9 deltakere + 3 personell fra Karibu. Den andre personen (Brenda) var moren til Kurt, som var ansatt i markedsavdelingen i Karibu, og skulle være med for å føle en safaritur på «kroppen».

Teltet

Som det ofte er på disse turene er det også innfødte med. Denne gangen fikk vi med oss en utmerket kokk og hjelpemann ved navn «Mulla» som var oppvokst i området Maun.
Etter litt fram og tilbakesnakk gikk vi ned til krokodillefarmen *) like nedenfor leieren, som er en obligatorisk tur, og tok våre første bilder av Afrikas «ville» dyr.
*) Kanskje uvant for den norske gane, men krokodillekjøtt er en delikatesse her, så isteden for å jakte på ville krokodiller, blir markedet forskynt med oppdrettskrokodiller, både for kjøtt og skinnet skyld.
Dyrene i seg selv er både store og ville nok, hvilket vi fikk høre etter hjemkomsten. Da ble en av farmens ansatte drept av en krokodille under rengjøring av dens basseng. Det var kanskje like greit at vi fikk høre historien i etterkant, da mange av oss synes vi var vågale ved å sparke i gjerdet, slik at villdyrene bokstavelig talt våknet og prøvde å forsvare sitt revir.
Hvis det er noe jeg personlig skulle ønske meg, så var det at denne leieren kunne ha vært droppet, da den er litt for «sivilisert», og heller forflyttet oss nærmere deltaet, slik at vi fikk oppleve litt mer Afrika med en gang!


Den andre dagen begir vi oss i kast med riving av teltet, og inntar en «Authentic Safari frokost» bestående av te, kaffe, corn-flakes, brød, syltetøy, og som skulle bli våre 9 neste frokoster fremover. Første etappen går til Moremi viltreservat (se kart - Moremi (South Gate) hvor vi skal være i fire dager. Vi slår leir i Xakanaxa (uttales omtrent slik — kanakksa), som ligger i Okavango-deltaet som har et utrolig rikt fugleliv.
Vi utforsket deltaet i ettermiddagssolen med båt, hvor flodhestene gjør sitt beste for å imponere oss, og hvor vi for første gang opplever «Sun Set» med et glass vin i hånden.
Akk ja, vi er alle enig om at dette er Afrika!

Okavango Delta med mokoro

Tilbake til leieren etter en varm og lang dag, venter «Mulla», vår utmerkede kokk med oppslått fellestelt og klar for tilbredning av middagen. Vi andre bare ordner oss selv personlig så godt det lar seg gjøre, og begynner å innta plassene under fellesteltet. Noen sier at det begynner å blåse litt og kjenner noen regndråper, hvilket vi skal få merke mer til.
Vinden øker ytterlig og det begynner å rive litt for mye i fellesteltet, slik at vi må holde i stenger og barduner for å holde det på plass. Etterhvert tar både vind- og regnstyrke til, med dertil opprevet sand som begynner å gjøre dette til et inferno. Skrik og leven høres fra nyvaskede «hvite» deltakere om at teltene våre begynner også å flytte på seg, og gjør dette mer dramatisk enn forventet. Det begynner å utvikle seg til stormkast med torden, flerrende lyn og vindkast, som gjør det umulig å ha kontroll. Maten til Mulla er det første som tas i et vindkast. Bord og stoler fyker fritt avgårde. Fellesteltet er blitt gjort om til et «paraglidningstelt», som er umulig å holde på, og må slippes (eller mistet vi det?). Korte og tildels kontrollerte kommandoer blir gitt av Kurt — alle sammen inn i bilen! Vi kommer oss omsider inn i bilen ettersom vi finner den i kaoset.
Våte, skitne, kalde og slitne tenker de fleste av oss — Er dette Afrika?
Jeg begynner nå å tro på sangen — «Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir . . .» for dette begynte nok å forme oss «hvite» til å bli en sammensveiset gjeng fra all verdens kanter. Her ble det delt ut kjeks, drikke, skjokolade, varme klær (tørre klær, hvis noen hadde det), og ikke minst fysisk og psykologisk trøst for de som trengte det.
Etter et par timer synes vi alle at det var på tide å krype inn i teltene, til våre våte soveposer og bare prøve å glemme denne kvelden.


Nest morgen var kvelden glemt og morsomhetene om hendelsen begynte å forme seg. Jeg, f. eks. hadde fått meg en «uforglemmelig paragliding», da jeg var sistemann som holdt fellesteltet. Mel (Melissa fra Australia) hadde fått øynene full av sand, slik at hun hadde omfavnet et stort tre og holdt på det. Hyenene hadde også fått seg et godt måltid, som skulle ha vært vår middag.


Som om alt skulle ha vært glemt, startet neste morgen med en strålende «Sun Rise», og hvem skulle tro at vi var på samme planet? De fleste av gruppen hadde mye de skulle tørke etter en våt natt, mens Stian og jeg slapp unna med det, vi hadde jo ikke så mye klær å tørke!
Det som var vått, beholdt vi på for ikke å gå naken, selv om det hadde vært fornuftig.
— Vi bare ventet på vår tapte bagasje!


Walking safari er kanskje det mest eksotiske på alle safariturer. Man føler seg som en «mini — Dr. Livingstone», der man går etterhverandre uten å si et ord, men bare speider og venter på at et av dyrene i «The Big Five» skal dukke opp.
Vi ble snytt for «The Big Five», men fikk øye på Afrikas sjeldenhet, villhunder også kalt «Hyenehunder». Riktignok ikke mer en 4-5 stykker, som fikk ben å gå på da de oppdaget oss.


Mens vi tar en pause i varmen, utstøtes et hyl — SLANGE!
Litt forvirring oppstår, men Kurt roer oss «hvite inntrengere» ned ved å si at dette er ikke en giftig sleip slange, men trolig en harmløs «Sandsnake» *), som bare tar små insekter, frosker ol. For å bevise dette, fanger han den og viser hvor uskyldig og god den er å ta på. Joda, alle ble beroliget av dette, og Stian tar et detaljert næropptak (video) av slangen, som så blir sluppet pent tilbake til dens naturlige omgivelser.
Kanskje det var nå turens navn begynner å få formes?
Når vi kommer tilbake til leieren, tar Kurt frem boken om reptiler og slanger, mens Stian spoler tilbake videoen for å se nærmere på slangen. Til stor forskrekkelse oppdager Kurt at det ikke var en harmløs «Sandsnake», men en giftig «Bird/Twig snake»!
*) Det finnes mange varianter av «Sandsnake».
Se filmsnutt: Slange


Siden det ikke var mulig å gjøre «Game Drive» i Moremi Game Reserve (kjøre med åpen fire-hjulstrekker) pga. store nedbørsmengder, (ref. fellesteltet) utforsket vi deltaet med båt, hvor Marabustorker (Freia-fuglen), og et mangfold av andre fuglearter dominerte dette enorme sumpområdet, samt noen «lazy» elefanter og flodhester og små krokodiller.

Marabustork

Ellers var «Sun Set» et vakkert Afrikabilde, og med et glass vin i hånden tar vi farvel med dagens sol, mens oksepaddene - bullfrog tar over kveldsroen med sin monotone kvekking.
Neste dag pakket vi teltene og dro til nord-enden av Moremi (North Gate) for å krysse elven «Khwai» over broen «Khwai» (kan du plystre den?). I dette området blir vi i to dager og bedriver tiden med «Morning- og Evening Game Drive», altså bare nyter dagene.

Moremi (North Gate)

Ettersom vi kommer lengre nord stiger dagstemperaturen mot 45 grader Celsius, hvilket gjorde sitt til at edderkopper og skorpioner kom frem ved mørkets frembrudd. Høye og retningsbestemte advarsler blir gitt — opp med bena — da noen av disse beistene er giftige! Flere av disse skapningene fikk en varm død, da de ble kastet på bålet av Kurt — en nærmest heksebrenning fant sted. Etterhvert ble vi så bevisst på hvem som var giftig, ut fra halen og klørenes størrelse (men nå husker jeg ikke hva som var hva).
Videre gikk turen til Savuti hvor vi slo leir blant Mopane-trær. Stian og jeg har nå vært ute i bushen i noen dager og begynte å anse bagasjen som virkelig tapt, selv om Kurt hadde tildels daglig kontakt med hovedkontoret via sambandsutstyret i bilen. Dagen gikk med til avslappning og klesvask, da det begynte å minke på undertøyet.
Ettermiddagens høydepunkt er alltid Game Drive, som varer fra kl. 16.00 til 19.00, hvor alle speider i full stillhet, inntil noen visker — Kudu «klokken to». Selvsagt er det ingen Kudu som kommer klokken to, men det er bare en avtalt retningsbestemmelse som forteller alle i bilen at et dyr kan sees i retning klokken to. På denne måten slipper alle å rope, hvor er Kuduen?


Vi kjører langs elven «Khwai», da sannsynligheten er størst for at vi skal finne noen tørste dyr. Etter en tid begynner vi å ane lukten av kadaver, som vi får en bekreftelse på — død Sebra - Burchellssebra og en gjeng renholdsarbeidere — gribber. Lukten er uutholdig, så vi fortsetter på jakt etter eieren av kadavret — løven.

Snikende løve

Etterhvert kommer vi i kontakt med en indisk naturfotograf, som har vært i området i to år med spesialtillatelse til å kjøre utenom angitte veier. Det viser seg at han skal lage en naturfilm om løvene i dette området, og gir oss tips om hvor vi skal finne løvene, og hvor også det finnes diende løveunger. Vi hadde ikke før fått informasjonen, da det dukket opp en målbevisst løvinne som var på vei tilbake til hiet. For at vi ikke skulle skremme, tok vi en bue rundt henne (dette var Kurts idé), samtidig som vi kom nærmere. Kurts plan virket og løven var uanfektet av oss, men med et stivt blikk på noen Impalaer. Hun var ifed med å starte en jakt! Skulle vi endelig få se et «kill»? Opptakten startet langsomt med snikende bevegelser i lav høyde, og med økende fart etter kjøttmaten. Dessverre for oss og henne ble jakten mislykket, som i mange tilfeller. Hun roet seg ned og fortsatte videre mot sine ventende unger utenfor vår rekkevidde.


Fra Savute dro vi mot Kasane som er ca. 170 km. nordover, på tildels vannfylte veier som lignet elver etter et «regnskur». Selvsagt satt vi oss fast, slik at vi måtte bruke rå muskelkraft for å få løs bilen. Dette hadde vi tildels god erfaring fra Savute.

Kasane

I Kasane møtes de fleste safari-selskapene for å bunkre opp til første eller siste etappe, avhengig av om man starter i nord eller sør (Maun ligger i sør). Her ligger det store lukus lodger, hvor man kan få seg en dusj, mat og drikke. Det er nå man merker at man har levd et villmarksliv, og begynner å få igjen smaken av sivilisasjonen. Men vår tur er ennå ikke over, vi skal videre til vår siste Camp Site - Serondela, som ligger i nærheten av Chobe River, som grenser til Namibia og Zimbabwe.
Chobe-området er kjent for det store antall elefanter, visstnok 80.000 eller så. Vi skal senere få oppleve noen av disse herlige skapningene, som vi sent vil glemme.

Våre «Morning- og Evening Game Drive» foregår langs elven hvor vi ser på flodhester, elefanter, krokodiller, varaner (Monitor), bøfler og et utall av fugler.
Igjen blir oppmerksomheten rettet mot noe uvanlig — en fødende Impala. På denne tiden av året har store flokker hann- og hunnimpalaer skilt lag og venter på regnet. Impalahunnene har evnen til å holde igjen fødselen, slik at flesteparten føder på likt for sikkerhetens skyld, og når gresset begynner å spire etter regnet. Vår fødende Impala-mor lot vente på seg — hun holdt igjen!


En obligatorisk tur til i dette området er å ta en elvebåt på Chobe River om ettermiddagen. Ordet elvebåt høres ut som en gammel romantisk dampdrevet hjulbåt på Mississippi. Neida, dette er en «hypermoderne» flatbunnet aluminiumsbåt med 100 KH motor. Denne gangen var det greit med denne type båt, da et par voksne flodhesthanner ikke likte vår umiddelbare nærhet, og svarte med å angripe oss. Noen hyl fra damene (vi gutta er ikke redde for sånt) og en rask unnamanøver fra skipperens side gjorde at vi kom oss unna i full fart (greit med 100 KH).


Man blir heller ikke lei av å se badende elefanter i ettermiddagssolen som svømmer og dukker under. Etter badet som de setter umåtelig stor pris på, dynker de seg inn med sand og leire (hva er vitsen med å bade?). Vi gjør vel det samme, bare at vi dynker og smører oss inn med velgjørende preparater som kalles After Sun, deodorat og andre lukter!

Badende elefanter i Chobe River

Det som mange blir overrasket over i Afrika er hvor fort mørkt det blir (se bort fra den nordlige landsdelen i Norge om vinteren). Etter båtturen tar vi vår siste «Evening Game Drive» hvor vi bare sitte og sløver etter dagens opplevelser. Kurt stopper brått bilen og hopper ut for å gjøre oppmerksom på en slange, som er av den «snille» typen (ca. en meter lang) — bare en Mole. Vi tar noen bilder før den forsvinner i gresset. I det Kurt skal gå inn i bilen, blir jeg oppmerksom på enda en slange, fire - fem meter bak Kurt. Han konstanterer at dette ikke er noen «snill» type, men en oppreist Afrikansk spyttende Kobra på ca. 1 1/2 meter, og som var meget aggressiv. Dens aggresive oppførsel kom nok at den jaktet på den andre slangen, og Kurt var farlig nær, slik at den ble forstyrret. Hele tiden prøvde den å komme nærmere for å komme på skuddhold, da dens treffsikkerhet er meget god opptil fem meters avstand. Den ble nok distrahert av alle de store «øynene» eller kameraøynene hvor den normalt spytter etter. Etter endel anvisninger fra Brenda (hans mor) trakk Kurt seg rolig inn i bilen, og vi fortsatte vår Game Drive.

Spyttende Kobra

På grunn av episoden med slangene begynte det nå å bli mørkt, og vi måtte returnere til leieren hvor Mulla ventet med middagen. På veien foran oss traff vi noen tyskere og deres guide, som vi tidligere hadde hatt kontakt med og ble enig om at de skulle kjøre foran.
Plutselig hører vi et trompetstøt — ikke uvanlig, men denne gangen virket det som en alarm. På høyre side av vår bil sto det en tenåringselefant som hadde blitt skilt fra flokken sin. Etterhvert som vi kjører tar mørket overhånd og vi ble klar over at vi hadde kjørt inn i en stor elefantflokk. Den første bilen ble nærmest omringet og prøver å advare oss med blinkende lys. Elefantene var nå så opphisset at de gikk til skinnangrep på bilen med tyskerne. Vi prøvde å nærme oss litt av gangen for å prøve å skremme dem bort, hvilket vi tildels klarte, men igjen var de rundt bilen, og enda mer opphisset.
Ordtaket «I mørket er alle katter grå» gjelder også for de grå elefantene som var nærmest usynlig. Vi prøvde oss på flere varianter for å komme oss vekk, men stadig dukket det opp elefanter. Tilslutt måtte avgjørelsen tas — vi tar fart og kjører gjennom.
De flest av oss tenkte på Mulla, som var ensom i mørket ikke langt fra oss. Vi skimtet lyset fra lykten hans, som han viftet med for å skremme bort elefantene.
Cathy fra Australia utbrøt i fortvilelse:
Sitat: Hvis du dør (Rohan), kan jeg ikke gifte meg med deg! Sitat slutt.
Sant nok, men dette var å overdrive, og ble til en stor latter.
Kurt hadde bestemt seg — «jeg er den største elefanten her», og ruset mototren slik at den knurret (her ble det høyt turtall).  Jepp, det virket. Elefantene «fløy» til begge sider og vi var fri!
Alle var spente på om Mulla var redd og i live da vi ankom leieren. Midt i leieren sto Mulla i ro og mak og ventet på oss. Joda, han hadde både sett og hørt noen elefanter, men de måtte han jage bort, fordi han holdt på med middagen til oss!
Vel, slik er det å være en innfødt afrikaner — hverdagen er slik!
Denne kvelden som også var den siste, fikk en annen slutt. Både Cathy, Consis og jeg hentet fram drikkevarene som vi hadde gjemt, og bød folket på en styrketår.


Neste dag var det nedpakking av teltene for siste gang. Turen gikk nå til Victoria Falls i Zimbabwe hvor vi skulle bo på hotell «Spray View» i to dager. Det første vi gjorde var å dra til et reisebyrå for å bestille aktiviteter. Stian var fast bestemt på å hoppe i strikk, mens Consis og Elra skulle rafte. Siden vi ikke hadde fått nok av elefanter skulle Stian, Brenda og jeg ta en «Elephant back» dvs. ri på afrikanske elefanter. Kurt hadde på vegne av Karibu bestillt middag til alle på den afrikanske gourmet restauranten «The Boma» Victoria Falls Safari Lodge med folklore show.

Victoria Falls (lite med vann)

Før aktivitetene måtte Stian og jeg gå til innkjøp av klær for kvelden, bagasjen var selvsagt ikke kommet. Etter innkjøpsrunden tok vi oss en runde i Vic. Falls sentrum for å se hva vi skulle handle hjem. Fra før er hverken Stian eller jeg noen drevne innkjøpere, dvs. vi liker ikke å handle i butikker. Stian hadde bestemt seg for å kjøpe en bokstøtte utskåret i tre eller hugget i stein, så vi dro til det åpne markedet hvor det vrimlet av sultne selgere. Det var vel her Stian fikk hetta, kort og greit sa han at han ikke ville gi hverken mer eller mindre enn femhundre Zimbabwe dollar  for det han skulle kjøpe. Han hadde ikke før sagt det, så sto han med en betalt bokstøtte i stein. Hvem som tjente eller tapte på handelen er fremdeles uvisst.
Etter å ha dusjet og kommet inn i de nye klærne var vi klare for en afrikansk gourmetaften. Det ble bestillt en tradisjonell afrikansk velkomstdrink, som kan sammenlignes med en skikkelig dårlig hjembrentsats. Her var det et gedigent ta-selv-bord med afrikanske spesialiteter som Kudu, Warthog (vortesvin), Ostrich (struts), Impala og Mopane worm.
Det å spise Mopani worm ansees å være en deikatesse, og vi ble premiert med et eget Mopani sertifikat. Etterfulgt av dette var bordet dekket med desserter og frukter i ulike slag. Underholdningen mens vi spiste ble gjort av lokale sangere og dansere ikledd tradisjonnelt Zulu utstyr og i et forrykende temp.
Fra de av dem som har noe hår igjen, ble man tilbudt gratis fletting, hvilket flere av gruppen gjort, inkl. Stian.


Neste morgen var det opp igjen (kl. 05.00) for Brenda, Stain og jeg skulle på Elephant back. Vi ble mottatt av aristokratisk engelskmann som presenterte «The Wild Horizons» — Elephant Camp. I tillegg til oss var det også seks amerikanske «Cowboys and Cowgirls» fra Alambama, samt et engelsk par (far/datter?). Etterhvert ble vi presentert for våre elefanter med dens fører. Her ble det vist hva disse afrikanske elefantene kunne. Det var nærmest som å være på sirkus. Turen med elefantene var beregnet til ca. 1 1/2 time, og for sikkerhetskyld gikk den aristokratisk engelskmannen foran konvoien med gevær, dersom vi skulle komme ut for ville dyr! Han visste sikkert ikke at vi var nærmest usivilisert, og hadde levd blant ville dyr i mange dager. Det kan vel hende at dette beroligget våre amerikanske/engelske venner.
Siden Brenda, Stian og jeg var single fikk vi hver vår elefant og fører, mens de andre hadde det nok litt trangere. Turen gikk i et behagelig tempo (Elephant Walking), og hvor guiden fortalte om elefantene og hvordan de var blitt temmet.
Etter endt tur gikk vi av med ulikt resultat. Noen så ut som det ahdde sittet på elefanten i uker, andre gikk som gamle sjøfolk. I grunn var jeg glad for at turen ikke varte i flere timer. Som en avsluttning på dette ga vi hver vår elefant en godbit som takk for turen. Min het forøvrig Jumbo og gikk alltid sist, mens Stians var enøyd og lød navnet Miss Elly. Som seg hør og bør avsluttet vi med en engelsk frokost på The Wild Horizons — Elephant Camp.


Denne dagen var som sagt avsatt til aktiviteter, og nå var det Stians tur til å vise mot, han skulle  hoppe strikk fra broen som skiller Zimbabwe og Zambia. Bare ordet strikkhopp eller Bongee Jumping, som det visstnok heter på fagspråket får det til å grøsse langt inn i sjelen på de fleste av oss. Det gjør det heller ikke bedre når fallet er 111 meter!. Stian har hoppet strikk i Norge før, men «bare» fra 60 meter. Men hva betyr betyr 900 kroner, når man til og med får hoppe to ganger! Som om han ikke hadde gjort noe annet her i livet, kastet han seg ut i det fri.
Vel, fri er kanskje ikke ordet, han var jo bundet på føttene!

Bongee Jumping - 111 meter!

Som siste avsluttning på det hele skulle flesteparten av oss ta en båttur på Zambezi River med dertil mat og drikke. Turen fra Victoria Falls til Zambia er ikke lang, vi skulle bare krysse elven som skiller Zimbabwe og Zambia. Alle var vel pyntet, Mel hadde riktig staset seg opp og vi var klar for å bli transportert — med lastebil! Jeg følte at jeg ble satt tilbake til femtiårene, da jeg dro på søndagsskoletur til Enebakk med lastebil. Greit nok, men det begynte nå å regne. Etter noen halsebrekkende svinger til Zambia passerte vi passkontrollen, og kom oss fram — kliss våte og spesiellt Mel!
Det neste som møtte oss var et vrak av en elvebåt — riktignok motorisert, men den startet ikke. Båtmannskapet prøvde så godt det lot seg gjøre å skjenke oss av alt det de hadde — det var jo gratis. Etter en underlig måte å betale på, måtte vi overføres til en annen elvebåt, litt større, men samme klasse (ikke førsteklasse — iflg. de som var på toalettet). Vi som kom fra sjøfartsnasjonen Norge tok en diskre kikk på sikkerhetsutstyret ombord, og fant det.
Joda, her var livbeltenelaget av avsagde treplanker, trukket med seilstoff.
Alt i skjønneste orden — Skip Ohoi!
Oppover Zambezi elven eller floden gikk det i et behagelig tempo, og mannskapet gjorde sitt ytterste for å guide oss, eller var det for å skremme oss? De skrøt av at elven hadde den tetteste populasjonen i Afrika av Nil-krokodiller, ca. 14—18 krokodiller pr. kilometer. Noen av oss var nå blitt mer interessert i hvordan sikkerhetsutstyret virket, men vi roet oss ned da vi fikk maten. Stian og jeg ble nå takknemlig over at vi på forhånd hadde tatt Samonella- og Koleravaksinen da vi fikk servert den — jeg vil si det slik: Det er mat i god drikke!

En av mange Nil-krokodiller

Vel, etterhvert som natten snek seg over Zambezi River steg også stemningen ombord, og endte opp med en slags krigsdans, bestående av alle folkeslag i en eksotisk og eggende rytme.
Av en eller annen grunn var dette med å ta lastebilen tilbake plutselig ingen problemer.
Passkontrollen merket de fleste av oss ingen ting av!
Som en siste avsluttning på kvelden, tok vi den siste drinken med gjengen på Spray View, som endte med et badeorgi i hotellets svømmebasseng.


Så var denne turen dessverre over!
Det vi har sett, og det vi har opplevd har begge nydt hvert eneste minutt. Akk ja, vi er begge enig om at dette er Afrika!

Etter hjemkomsten:
Stian og jeg er ennå ikke ferdig med Afrika, vi tar våre malariapiller, samt at Stian har fått et snev av Hepatitt A, mens jeg fikk en liten matfogifting på flyreisen hjem. Vedr. bagasjen, så er den å anse som tapt. Riktig nok har jeg fått tilbake min bagasje, men dessverre var den plyndret og ødelagt av utro personell et sted mellom Oslo — London Heathrow.
Hilsen Stian og Egil